Tingenes tale. Kvinnfolk, småfolk og andre folk i Borgund
Av: Sigrid Mygland
Byen er unntaket i norsk middelalder. Folk flest holder til på landsbygda, hvor man lever av og på små og store enkeltgårder.
De 16 kjente byene huser knappe fire-fem prosent av befolkningen, og har som oftest en forhistorie som sesongmessige handelsplasser. Her er det fastboende og tilreisende handelsmenn, håndverkere, arbeidere og tjenere – de fleste enslige menn.
Mange kommer også til byen som ungdommer eller voksne, og forlater den før de blir gamle og dør. Dette er ikke det opplagte stedet for vanlig familieliv.
Men noen kvinner og barn må det ha vært. Skriftlige kilder fra blant annet Bergen forteller om enkelte kvinnelige eiere av bygårder, kvinner som driver med utleie og handel, heimekoner (tjenestekvinner), bakstekoner, ølkoner, badekoner og prostituerte.
Ikke minst finnes det spor etter dem blant de tallrike tingene som byboere landet over har kastet, mistet og glemt, og som deretter sakte, men sikkert har blitt dekket over av lag på lag med jord, grus, sand og leire.
Sko, drikkeglass, verktøy, smykker, vevlodd og spinnehjul, våpen, keramikkrukker, fiskekroker og garnsøkker, leker, kammer og mye, mye mer. Gjenstander knyttet til nær sagt alle samfunnslag og alle sider ved middelalderens liv og hverdag.
I likhet med de andre norske middelalderbyene, er funnene fra jordlagene på Borgund mange og varierte. Vi vet likevel lite om menneskene som bodde her.
Gjennom en undersøkelse av arkeologiske gjenstander knyttet til menn, kvinner og barn letes det derfor etter svar på spørsmålet om hvem de var og hvilke spor de har etterlatt seg. Særlig rettes blikket mot kvinner og barn.
Var også Borgund mennenes domene, eller var kvinner og barn naturlige innslag i bybildet? Hva gjorde kvinnene på – var de først og fremst gifte kvinner og/eller mødre, eller kanskje heller (enslige) arbeidere og tjenere? Og kan vi se tegn til ulike samfunnsgrupper og etniske grupper i det arkeologiske materialet?
På Bryggen i Bergen – på et tidspunkt Nordens største by og et internasjonalt handelssentrum, har arkeologien vist at det var kvinner og barn gjennom hele middelalderen.
Selv etter at tyske hanseater etter hvert overtok dette området, etablerte det tyske Kontor, og dannet et lukket mannssamfunn der giftermål med norske kvinner var forbudt, er de der – om enn i stadig færre antall.
Så gjenstår det å se hvordan forholdene var på Borgund – en mye mindre og annerledes kystby lenger nord, med en kortere levetid og helt andre forutsetninger for byliv og byvekst.
Om artikkelforfatteren:
Sigrid Samset Mygland (f. 1977) frå Emblem i Ålesund er arkeolog og førstekonservator i mellomarkeologi ved Bryggens museum/ Bymuseet i Bergen. Ho har forska på barn i mellomalderen, og doktorgraden hennar handla om kvinner og kjønnsroller på Bryggen i Bergen gjennom mellomalderen.