Knuter på vandring

Av: Monika Ravnanger

Knuter på vandring er fortellingen om de tusen år gamle flosstekstilene, der kunnskapen, knuten og teknikken har vært på vandring, som handelsvare og bekledning i det Nordatlantiske området.

Det er fortellingen om den Islandske handelsvaren, varafellen, og om det helt spesielle flosstekstilet fra Borgund kaupang.

Flossteknikken leder oss flere tusen år tilbake i tid. De fleste flosstekstiler har to ulike sider, på den ene siden er vevnaden, strukturen i bindingen synlig, men på den andre siden er det vevd inn tuster med floss av enten ullfiber, tekstilrester eller tråd.

Det antas at teknikken kan ha oppstått flere tusen år før vår tidsregning og kan spores tilbake til Oldtidens Mesopotamia og den Sumeriske sivilisasjon. Menneskene var tidlig på vandring, og hadde tekstiler og kunnskap med seg.

I det nordatlantiske område kan flossteknikken ha oppstått ut fra et behov for beskyttelse fra det barske klima, men det kan også ha vært en påvirkning utenifra. 

Den best bevarte av de arkeologiske flossfragmentene er varafellen. Varafellen eller Röggvarfeldur som den heter er en tusen år gammel Islandsk handelsvare.

En varafell er en stor vevd ullfell, der det er vevd inn floss av dekkhår, fra den gammelnorske sauen. Dekkhår, ytterullen, har den enestående egenskapen at vannet vil renne rett av uten at den trekker til seg vann.

Varafellen ble brukt som en kappe rundt skuldrene av gjetere, fiskere og vikingen på tokt, og til å ligge på og å bre over seg.

Til Norge kom de første varafellene med et handelsskip fra Island. I Snorres kongesaga står det skrevet om et Islandsk havskip fullt med varafeller som kom seilende inn i Hardanger.

Da ingen ville kjøpe disse fellene bestemte de seg for å gi en fell til Harald, som var konge på den tiden. Da var det ikke lenge før alle fellene var solgt. Det var på denne måten han fikk navnet Harald Gråfell. Det finnes selvfølgelig flere teorier om hvordan han fikk navnet.

Den mest dokumenterte og bevarte flosstekstilet i Norge er båtryen. Båtryen, også kalt napparye, var i bruk på fiske og båtturer langs kysten i store deler av landet. Ryene var en viktig del av båtens utrustning. Den ble brukt til å ligge på og å bre over seg.

Under utgravningene av middelalderbyen Borgund, ble det funnet et sjeldent godt bevart flossfragment. Det er ikke ofte en finner tekstilfragmenter med floss i arkeologiske utgravninger, der floss og knute er så godt bevart, som i dette fragmentet.

På den ene siden ser det ut som vanlig vadmel, men på den andre siden er det vevd inn lange tuster med ulltråd. Knuten er helt ulik andre kjente flossknuter og tråden i flossen er kruset og ganske unik, men samtidig har den en slektskap til de flosstekstilene vi kjenner til.

Knutene i det Nordatlantiske området minner om hverandre, med små og store variasjoner i hvordan de er vevd og knytt inn i tekstilet.

I Borgundkaupang-prosjektet skal vi, gjennom analyse av tekstilfragmentet og rekonstruksjonen, følge prosessene i produksjonen, fra valg av råmateriale, foredling, spinning og veving, gjennom bruk og til slutt deponering. Resultatet av vårt forskningsarbeid er den ferdige rekonstruksjonen og kunnskapen som kommer frem gjennom dette arbeidet.

Om artikkelforfatteren:

Monika Ravnanger er tekstilhåndverker på Osterøy museum (2026), og har i mange år fordypet seg i den tekstile kulturarv, med hovedvekt på tekstile håndverksteknikker. Hun har hovedfag i klesdesign ved Kunsthøyskolen i Oslo.