Å reise ut og kome heim igjen

Om Sigurd Winge, sett i lys av Ivar Aasen og Ernest Hemingway.

Opningstale til Sigurd Winge-utstillinga
av Audhild Gregoriusdotter Rotevatn, administrerande direktør i Viti.

"Han såg ut på det bårute havet,
der var ruskut å leggja utpå;
men der leikade fisk nedi kavet,
og den leiken, den ville han sjå."

Som ørstingen Ivar Aasen skreiv i diktet Nordmannen i 1875 har kunstnarar sett til havet i all tid.


Då Sigurd Winge reiste ut som mannskap på snurparen Bratt, til sildefelta utanfor kysten på Sunnmøre, var det meir enn havet som møtte Winge og kollegaene Olav Strømme og Rolf Nesch.

Han - og dei, møtte noko som ligg djupt i heile menneskeætta. Havet, kreftene, sjølve livet.

Winge reiste ut, og kom heim igjen. Og var kanskje ein annan.

Gjennom tusenvis av år, har havet bore oss menneske fram.

Det har vore vår ferdselsveg, og bunde saman folk, språk, kulturar, økonomi, forståing av verda, kunnskap og kjennskap.

Havet har vore noko å leve av, og leve for. Vi har kjent på naturkreftene, livskraft, men også frykt, lengt, mørkre og død. Alle er like for havet.

Det er saltvatn i våre årer.


"Dette er tiden for å tenke på en eneste ting. Den som jeg ble skapt til å gjøre. Det kunne hende det fantes en stor en i nærheten av det stimet, tenkte han. Den som jeg plukket opp, var bare en som var kommet bort fra albacorene mens de goldt på å skaffe seg mat. Men de arbeider langt ute, og med stor hastighet.

Alt dette som viser seg i vannskorpen i dag, beveger seg meget fort og i nordøstlig retning. Kan det skyldes tiden på dagen, tro? Eller betyr det at det trekker opp til en værtype jeg ikke vet om?

Nå kunne han ikke se grønnfargen inne på land lenger, bare de blå åstoppene - og de så hvite ut, som om det var snøhetter på dem – og skyene over dem, som lignet høye snøfjell.

Sjøen var meget mørk og lyset dannet prismer i vannet. Nå ble de mangfoldig myldrende plankton-prikkene usynlige, fordi solen stod så høyt, og nå så den gamle mannen ikke annet enn de store, dype prismene i det blå havet, hvor snørene stod rett ned i vannet, som var halvannen kilometer dypt.

Tunfisken - fiskerne kalte enhver fisk av det slaget for tunfisk, og skjelnet bare mellom de forskjellige slagene når de ville selge dem, eller bytte den bort mot agn - var gått ned på dypet igjen.

Nå stekte solen og den gamle mannen kjente den i nakken og kjente svetten sile i stimer nedover ryggen mens han rodde”


Det er femten år som skil Båtfrisen frå fiskaren Santiago i Ernest Hemingways “Den gamle mannen og havet”.

Det kan synast langt frå Ivar Aasen til Ernest Hemingway til Sigurd Winge. Men det er ikkje så langt. Det er det som er det underlege med havet. For havet er det same. I livets og jordas sitt krinslaup.

Vi har same saltvatnet i våre årer.

Sigurd Winge var fødd i Hamburg i 1909 og som politisk flyktning kom han til faren sin fødeby den gong Kristiania, mot slutten av første verdskrigen. Han er rekna for ein av dei viktigaste grafikarane og monomentalkunstnarane i etterkrigstida.

I 1938 sette han kursen og reiste ut på havet. Året etter kom Båtfrisen. Med dette monumentale verket representerte Winge Noreg på verdsutstillinga i New York. Dette er eitt av dei viktigaste verka av Winge.

Deler av Båtfrisen kom til Ålesund, og vart etter stor hjelp frå Ørnulf Opdahl, utlånt til det nybygde Parken kulturhus i 1998. I fjor, i 2023, kom resten av Båtfrisen på plass i Ålesund, etter god dialog med etterkomerane etter Winge, og leiinga ved Parken kulturhus.

No ynskjer vi i Viti, ved Jugendstilsenteret og KUBE, å løfte Winge opp og fram i byen ved havet.

Dette er den største museale presentasjonen av Winge sin kunstnarskap sidan 1978, på Nasjonalgalleriet.

Dei gode kreftene i mennesket står att i kunsten til Winge. Som flyktning frå Tyskland under første verdskrig, var friheit aldri noko som kom gratis for SIgurd Winge. Friheit var noko ein kjempa for. Det at ting ikkje var enkelt, hadde difor ein verdi. Det var politisk, ideologisk og kunstnarisk, heilt ned til material– og teknikkvalet som kunstnar.

Materiala han valde til verka sine har stor indre motstand mot å verte forma: materiala må hamrast, slipast, støypast og bøyast før natur vert til kunst.

Kunstnarleg fridom var viktig for Sigurd Winge, men fridomen var noko ein vann i kamp med begrensninger og han sa:

«I det øyeblikk alt er tillatt – når man for den saks skyld kan gå på ski over lerretet – da finnes det ikke frihet lenger».

Derav tittelen på denne utstillinga: Største motstands veg.

Som “Nordmannen” som bygde i og levde i det ugjestmilde nord. Som den gamle “Santiago”, som sette livet sitt på å skaffe den største sverdfisken, etter å ha mislukkast i forsøket, gang på gang.