Anders Svor Museum is dedicated to the sculptor Anders Svor (1864-1929), and is located in the village of Hornindal.

Anders Svor Museum

Anders Svor-museet ligg idyllisk til ved Hornindalsvatnet, og rommar fleire av bilethoggaren sine viktigaste arbeid.

Anders Svor-museet

Brudavolltunet i Ørsta er eit autentisk gardstun som fortel om livet i det gamle bondesamfunnet. 

Brudavolltunet

Fiskerimuseet fortel historia om framveksten av det moderne fiskeriet og korleis det forma byen Ålesund og omlandet.

Fiskerimuseet

Folkemusikkarkivet dokumenterer og formidlar folkemusikk og folkedans for heile Møre og Romsdal. 

Folkemusikkarkivet

Sykkylven is world known for its many furniture factories and parts of the inhabitants live from making furniture for customers throughout the world.

Furniture Museum

Jugendstilsenteret and KUBE is an art museum located in the heart of Ålesund city centre.

Jugendstilsenteret and KUBE

Jugendstilsenteret og KUBE er eit kunstmuseum som ligg i hjartet av Ålesund sentrum.

Jugendstilsenteret og KUBE

Som etatsmuseum for Kystverket har vi heile landet som arbeidsfelt og etaten sitt virkefelt som arbeidsområde.

Kystverkmusea

Experience the fascinating history of the Sunnmøre region at the Medieval Museum in Borgundkaupangen. 

Medieval Museum

Middelaldermuseet fortel historia om byen Borgund. Sjå restar av mellomalderbyen og arkeologiske funn både ute og inne.  Museet ligg vakkert til ved Borgundfjorden. 

Middelaldermuseet

Møbelmuseet i Sykkylven fortel historia om korleis Sunnmøre vart eit kraftsenter for møbelindustrien. Vi viser deg historia frå høvelbenk til verdskjende møbelikon.

Møbelmuseet

The exhibition MOSAIKK shows the nature located by the fjords in western Norway. It displays more than 200 animals and birds.

Nature Museum

Naturmuseet viser korleis plantar, dyr og fuglar skaper ein fantastisk mosaikk i det storslåtte naturlandskapet vårt.

Naturmuseet

Sivert Aarflot var bondesonen med 22 dagars skulegang som vart ein av dei fremste folkeopplysarane på Nordvestlandet.

Sivert Aarflot-museet

Storeggen av Aalesund er ein replika av ei sunnmørsk bankskøyte frå 1890-åra. Bankskøytene var seglskuter med dekk og gaffelrigg, bygde for havfiske. 

Storeggen av Aalesund

From the 1870s, large parts of the fishing grounds in the Norwegian Sea...

Storeggen of Aalesund

Sunnmøre Museum is a beautiful open air museum with 56 old and distinct houses.

Sunnmøre Museum

Sunnmøre museum fortel om levemåtar på Sunnmøre til ulike tider gjennom utstillingar, i friluftsmuseet og i båthallane.

Sunnmøre museum

The Fisheries Museum portrays the historical development of fisheries and the on-land processing work in Ålesund.

The Fisheries Museum

Salmon

Sunnmøre – havlandet i nordvest. I dette landskapet har menneska levd sine liv i generasjonar, i lyset eller i skuggen.

Eg var her - stemmene frå Sunnmøre

Kven var dei? Livsgrunnlag har endra seg, valmogelegheitene har vore ulike. I utstillinga nærmar vi oss menneska gjennom ting dei har halde i, bilete av andlet, film av rørsler og lyd av stemmer. På kva måte høyrer vi stemmene deira i dag, og kva fortel dei oss?

I utstillinga inviterer vi publikum til deltaking og refleksjon.

Utstillinga er over to etasjar i museet si hovudbygning. 

Det er inngang frå kafeen og tilkomst for rullestol og barnevogn.

Foto: Johan Holmquist / Haltenbanken



Nokre smakebitar av gjenstandane du finn i utstillinga:


Videoane er teksta. Klikk på symbol for tekst.  Produsert av: Piotr Cabaj / IKAMR / SEDAK

Ønskjer du ei  privat omvising i utstillinga?  Les meir her

Grey

Throughout the summer, parts of Espen Gleditsch's mmmMarbles from 2022 will be presented. 

mmmMarbles. Espen Gleditsch

In this photographic series, Gleditsch takes as his starting point the sculptures created to adorn the Parthenon temple in Athens, around 500 BC. In 1816, Britain purchased these from the officer, diplomat, and art collector Thomas Bruce, the Earl of Elgin. Since then, they have been part of the collection at the British Museum.

The removal of these marble sculptures from their original location and their transportation to England was controversial from the beginning. In the work 

, Gleditsch addresses the ongoing conflict that has long existed between Greece and Britain regarding who truly owns these sculptures. In Athens, a dedicated museum has been built, awaiting their return.

Gleditsch also highlights how conservation methods over time have not always been in the best interest of the sculptures. They were originally painted in vibrant colors but have repeatedly been cleaned to align with the modern ideal of white marble sculptures. As a result, traces of colored pigments have largely been removed, making it difficult to know the full spectrum of colors the sculptures once had. One of the few pigments that has been rediscovered is the blue color visible in some of Gleditsch's photographs, as well as in the exhibition space where they are displayed.

Espen Gleditsch (b. 1983) holds a master's degree from the Oslo Academy of Art (2015). His photographs often stem from specific events related to art and architectural history, exploring and challenging established truths.

Gjennom sommeren presenteres deler av Espen Gleditschs mmmMarbles fra 2022.

mmmMarbles. Espen Gleditsch.

I denne fotografiske serien tar Gleditsch utgangspunkt i skulpturene som ble laget for å pryde Parthenon-tempelet i Athen, rundt 500 år før vår tidsregning. I 1816 kjøpte Storbritannia disse fra offiseren, diplomaten og kunstsamleren Thomas Bruce, jarlen av Elgin. Siden den gang har de vært en del av samlingen til British Museum.

Å fjerne disse marmorskulpturene fra sitt opprinnelsessted og frakte dem til England var kontroversielt fra starten av. I verket 

 problematiserer Gleditsch den løpende konflikten som i lengre tid har versert mellom Hellas og Storbritannia, om hvem som 

 eier disse skulpturene. I Athen er det bygget et eget museum, som venter på deres retur.

Gleditsch setter også fingeren på hvordan det gjennom tiden er tatt i bruk konserveringsmetoder som ikke har vært til det beste for skulpturene. De var opprinnelig malt i sterke farger, men har gjentatte ganger blitt renset for å stå i stil med det moderne idealet om hvite skulpturer i marmor. Dermed er sporene etter fargede pigmenter i stor grad blitt fjernet, noe som gjør det vanskelig å vite hvilket fargespekter skulpturene en gang hadde. Ett av de få pigmentene man faktisk har funnet tilbake til er den blå fargen som vises i enkelte av fotografiene til Gleditsch, og selve utstillingsrommet som de henger i.

(f.1983) har en master fra kunstakademiet i Oslo (2015). Fotografiene hans tar ofte utgangspunkt i konkrete begivenheter knyttet til kunst- og arkitekturhistorien, og utforsker og utfordrer etablerte sannheter.

In the summer of 2025, we will present an extensive retrospective exhibition of Sidsel Colbiørnsen's works at Kube.

Flight-Freedom. Sidsel Colbiørnsen

Sidsel Colbiørnsen was born in 1942 and began her artistic career in Oslo in the late 1960s. There, she was part of a community that campaigned for textile art to be considered a visual art on a par with painting and sculpture, which were the established genres in Norway at the time. In 1971 she moved to Godøya outside Ålesund, where she has been working to this day.

In the period 1970–80, Colbiørnsen experimented widely, exploring themes, materials and formats and completing numerous major commissions. In the course of the 1990s, she developed the idiom for which she is best known today and which is still evolving.

This exhibition shows works and sketches from Colbiørnsen’s six decades as an active artist.

  Ivan Dujmusic, Simon Wågsholm, Dagfinn Ullaland  

Sommeren 2025 presenterer vi en omfattende retrospektiv utstilling med Sidsel Colbiørnsens arbeider i Kube. 

Flukt-Frihet. Sidsel Colbiørnsen.

Sidsel Colbiørnsen ble født i 1942 og tok fatt på sitt kunstnerskap i Oslo på tampen av 1960-tallet. Der var hun del av et felleskap som kjempet for tekstilkunstens status som billedkunst på linje med maleri og skulptur, som var de etablerte sjangere i Norge på denne tiden. I 1971 flyttet hun til Godøya utenfor Ålesund, hvor hun har arbeidet frem til i dag.

I perioden 1970-80 eksperimenterte Colbiørnsen bredt og utforsket motivkretser, materialer og formater. I løpet av disse årene utførte hun også en rekke store utsmykninger. Gjennom 1990-tallet fant Colbiørnsen gradvis fram til uttrykket hun er kjent for, og som hun fremdeles videreutvikler i dag.

Denne utstillingen viser verk og skisser fra Colbiørnsens seks tiår som aktiv kunstner.

 Ivan Dujmusic, Simon Wågsholm, Dagfinn Ullaland 

Yellow

Kunstkollektivet Alt går bra skal samarbeide med unge kunstinteresserte og fotballsupportere.

Alt går bra

For å gjøre kunsten mer tilgjengelig, har vi invitert kunstkollektivet Alt går bra til å samarbeide med unge kunstinteresserte, supportere og Aalesund fotballklubb (AaFK). Høsten er viet et større samarbeid på tvers av Color Line-stadion og museet, prosjektet vil utforske dualiteten mellom fotballstadion og museum, og  inkluderer utstillinger og performative hendelser. 

Målet er å vise hvordan kunst og fotball kan sameksistere og styrke hverandre. Resultatet av samarbeidet vil presenteres høsten 2025, og danne grunnlaget for en utstilling i KUBE januar 2026.

er et kunstkollektiv som består av Agnes Nedregård og Branko Boero Imwinkelried. De bor i Bergen og Paris, og jobber aktivt med medvirkning i sin kunst. Kunstverkene deres har blant annet blitt vist i Nasjonalmuseet, KODE, Palais de Tokyo og Victoria and Albert Museum, og blitt inkludert i samlingene til Nasjonalmuseet, KODE og KORO.

AaFK - Ålesund fotballklubb, Framtiderne

The art collective Alt går bra will collaborate with young art enthusiasts and other parts of Ålesund's population

With this in mind, we have invited the art collective 

 to collaborate with young art enthusiasts and other members of Ålesund's community. The result of this collaboration will be presented in the fall of 2025 and will form the basis for an exhibition at KUBE in January 2026.

 is an art collective consisting of Agnes Nedregård and Branko Boero Imwinkelried. They live in Bergen and Paris and actively work with participation in their art. Their artworks have been shown at institutions such as the National Gallery, KODE, Palais de Tokyo, and the Victoria and Albert Museum, and have been included in the collections of the National Gallery, KODE, and KORO.

Grey Light

Sunnmøre – i boks

Utstillinga har fysiske objekt du kan ta på, objekt du kan zoome inn på, som eit mikroskop - og filmar. Den har også eit eige læreverk om du ønsker å lære meir om norsk språk og kultur.



«Sunnmøre – i boks» er blitt til i samarbeid mellom Viti, Interkommunalt arkiv ved SEDAK, Ålesund bibliotek, Nynorsk kultursentrum og Møre og Romsdal fylkeskommune.

Utstillinga skal turnere til biblioteka i Møre og Romsdal.


Viktige samarbeidspartar har vore Vaksenopplæringa i Ålesund kommune, Røde Kors, Farstad foto (film), RUFO (transportable montrar), Nordvestprofil (trykk montrar) og Tegneren (grafisk design).

Monter 1 – Frå steinalder til mellomalder


Bronsesverd, truleg laga i dei sveitsiske Alpane rundt 1700 f. kr.

Sverdet er blant dei mest spektakulære norske funna frå bronsealderen, og eit handfast bevis på at folk på Sunnmøre hadde kontakt med resten av Europa.
Sverdet består av grep og klinge, og er støypt i to delar. 
Grepet er festa til klinga med to naglar. Det har også fire naglar som dekorasjon. Klinga er smal, men utvidar seg i overgangen til grepet.


Spydspiss i bronse, funne på Giskeøydegard i Giske kommune.
Bronse er ei legering av kobbar og tinn, truleg frå ulike områder. Tinn finnes ikkje i Skandinavia. Bronsegjenstandar vitnar om handel mellom fjerntliggande områder og viser kontakt med andre delar av verda.

Urnesspenner – mote i overgangsperioden frå norrøn til kristen tro


Det er funnet to urnesspenner i Borgundkaupangen på Sunnmøre.
Urnesspenner har fått namnet sitt frå stilen på treutskjeringane på Urnes stavkyrkje.

Motivet er ein dyrefigur med fire bein, lang hals, bøygd hovud og mandelforma auge.
Åttetalsforma slynger omgir dyret.

Den eine urnesspenna frå Borgundkaupangen blei funne i eit svart, steinfylt lag som er fylt på over eldre spor etter busetting i fleire omgangar. Den andre urnesspenna blei funne under eit lag med never i ei gamal dreneringsgrøft.

Talet på funn av urnesspenner i Noreg har meir enn dobla seg det siste tiåret, mykje på grunn av søk med metalldetektorar. Det er truleg funne delar av meir enn 100urnesspenner i Noreg i dag.

Bruken av urnesspenner er tolka som symbol for den danske kongemakta og den tidlege kyrkja. Vi veit ikkje om urnesspenner blei brukt av menn eller kvinner, eller begge deler. 

Ansikt hogd i kleberstein, ein «mjuk» steinsort som kan formest til figurar og skulpturar. Nidarosdomen og fleire andre kyrkjer er bygd i kleberstein. Fordi den er så lett å forme blei den tidleg brukt til både fiskesøkk frå steinalder, smeltediglar og kokekar frå yngre bronsealder, vevtyngder og spinnehjul frå jarnalderen og andre varer heilt frem til 1800-talet.



Glasperler var gjennom oldtida ei viktig handelsvare. Det blir hevda at glasperler i mange tilfelle var den første kontakta og handelsforbindelsen mellom kulturar.
I Møre og Romsdal har vi fleire funn av glasperler frå jernalder og mellomalder.



Seks halvmåneforma ravsmykke blei funne i to omgangar på Herøy. Funnet blei gjort i ei torvmyr på «omtrent på 2 alen dybt». Halvmåneforma på rav- og beinsmykke er kjent frå fleire funn i Midt-Noreg, frå yngre steinalder.

Rav er herda kvae frå no utdøydde nåletre. For mange millionar år sidan utsondra trea kvae som størkna, hamna i jorda og blei skylt ut i Østersjøen av elvar. Stormar rota opp botnlaga i Østersjøen, og ravet blei (og blir framleis) sprett langs kystane. Nokre plassar er det spesielt mykje rav, t.d. ved kysten av Jylland i Danmark. Det ravet vi finn i Midt-Noreg er sannsynlegvis importert frå desse områdane.

Raud topphue – eller raudehua - var vanleg i heile Europa på slutten av 1700-talet.
Hua har røter tilbake til Tyrkia og antikken (frygiske huer). Bruken fekk ein oppsving etter den franske revolusjonen, som mote, protest og symbol for fridom.

Raudehua blei brukt av både innlandsbønder og fiskarbønder. Til å begynne med var raudehuene heimestrikka, men etter kvart blei det var stas å bruke importerte topphuer frå Holland, Tyskland og Frankrike.
Industripioneren Ole Andreas Devold, som grunnla Devoldfabrikken, produserte raudehuer.

Folkelivsgranskar Hans Strøm skreiv i 1762 at mannfolka på Sunnmøre brukte «Røde Franske Huer». Biletkunstnaren Jørgen Christensen Garnaas (1723 – 98) lagde i ca. 1750 ei tredukke av ein fiskar frå Borgund på Sunnmøre, med skinnhyre (trøye og bukse i vasstett skinn) og raudehue med blå flosskant.

«Det er som om Sunnmørs-rosone dansar, so kvikke er dei, slik fart er det over deim og all slags morosame krokar slær dei på seg».
Slik skildra drakt- og folkedansgranskaren Klara Semb den sunnmørske rosesaumen rundt 1920. Broderiet i utstillinga er frå livet på Ørskogbunaden, designet i 1924.

Broderi kjem truleg frå Midtausten og Asia. I nordiske broderi frå mellomalderen finnes det mønster med tydeleg påverking frå Midtausten.

I katolsk tid skulle broderi gjerne ha form av planter omtalt i bibelen, som rose, lilje, palme, granateple, drueklase, tistel eller kornaks. Andre motiv var hjarte, kors, stjerne, måne, urner, beger eller geometriske ranker. Mykje av broderinga blei utført i kloster.

På 1600-talet blei brodering vanleg i velståande heimar og på1700-talet var blomstermotiv moderne. Først som border på skjørtekanten, så som detaljar over heile drakta. På 1700-tallet kom opplysningstida til Noreg, med auka kunnskap om natur og botanikk. Eksotiske blomar - som liljer, tulipanar, nellik, og roser - vart populære motiv til både dekorasjonsmåling (rosemåling) og broderi.

Silkesjal var stor stas å eige, men på 1700-talet kom ei rekkje kongelege forordningar for å senke importen av utanlandske tekstile luksusvarer. Det største problemet var innførsel av silke, då Danmark hadde eigne silkefabrikkar det gjaldt å beskytte.

Embetsmennene ville at bøndene skulle gå i heimelaga klede. Både kvardags- og kyrkjeklede skulle vere tilverka og sydd i heimen, utan pynt og importerte element.

Etter unionsoppløysinga i 1814 var det framleis viktig å stoppe importen av luksusvarer for å hindre valutalekkasje. Påbod og oppfordringar til måtehald blei også no først og fremst retta mot bøndene på bygdene, ikkje embetsstanden i byane. Likevel brukte sunnmøringane luksusstoff om dei hadde råd. Spesielt små silkesjal var populære. Dei var ikkje så kostbare som t.d. ei skjorte.

Språkforskaren Ivar Aasen levde i Noreg frå 1813 til 1896. Han laga skriftspråket som vi i dag kallar nynorsk.

Stereoskop, også kalla kikeskåp, viser Ivar Aasen sine eigne bilete frå tida då han levde. Stereoskopet er frå andre halvdel av 1800-talet.

Kopi av ein halsknapp i sølv, med solhjul og dropar, frå Eiksund i Ulstein kommune.
Den er 4.5 cm. lang og truleg frå første del av 1800-talet.
Ermelinningane på skjorta blei lukka med messinghekter. Skjortehalsen lukka ein med ein halsknapp. Halsknappar er unisex - dei er like for menn og kvinner.

Bronseknappar som desse fantes over heile Noreg og Europa på 17- og 1800-tallet. Messingknappar er «sølvet» i dei sunnmørske folkedraktene. Folk flest hadde ikkje råd til knappar av sølv.

Utstillinga viser sofaens utvikling gjennom dei siste hundre åra.

SOFAEN – det sosiale møbelet

Sofaen er større enn stolen, men likevel meir smålåten og anonym. Dei fleste kjenner namnet til ein stol eller fleire – Tripp Trapp, Siesta, Stressless, men det er nok dei færraste som kan komme opp med eit namn på ein sofa. Stolar har vore heidra med mange titals designprisar, sofaen har ikkje fått like mykje designheider.

Likevel er sofaen eit favorittmøbel for nordmenn. Sofa var lenge det meste søkte ordet på Finn.no. Når vi inviterer folk med heim, samlast vi til hyggeleg lag i sofaen. Sofaen er det sosiale midtpunktet i mange heimar. Dette er også staden for kvile etter lange arbeidsdagar, og for avkopling med handarbeid og fjernsynstitting. 

I utstillinga vil du møte kjende og klassiske sofamodellar, men truleg også sofaer du ikkje har sett før. Vi vil vise kvifor sofaene har sett ut som dei har gjort, og vi vil vise at ein sofa kan vere så mangt. 

I utstillinga har vi også ein aktivitetskrok, der ein kan prøve seg som sofabyggjar.

Velkomen til ei annleis sofaoppleving i Sykkylven!

Green

A Lifelong Love of Enamel

As a third-generation goldsmith himself, Per Bredo Østby has been a discerning and dedicated collector of Norwegian enamels throughout his entire life. Over the years, he has managed to acquire a significant collection, and in 2020 he decided to donate this collection to Jugendstilsenteret here in Ålesund. It consists of beautiful objects of very high quality, with a wide range of works, techniques and expressions from the central Norwegian enamel artists who worked in the decades around 1900, including Torolf Prytz, Gustav Gaudernack og Marius Hammer. The collection represents an era when enamels became the pride of Norwegian goldsmithing and won international acclaim. The collection thereby serves as a unique presentation of a crucial yet largely unknown piece of Norwegian art and goldsmithing history.

We are both extremely grateful and proud that we were chosen to be the custodians of this unique donation, and we are committed to preserving it for the future and to making it accessible, to the benefit and enjoyment of the general public and scholars alike.

Plum

The trading of processed fish products demanded packaging which ensured the quality of the goods, especially when exporting to overseas markets.

Barrel Factory

The cooper profession was one of the crafts that evolved with the demand of new packaging. Inventor Henrik Olai Olsen – nicknamed «Patent Olsen» – was one of the very first to mechanize the barrel production in Norway. In this exhibition his cooperage, dating back to the early 1900s, can be experienced.

Green Dark

God hamn og det rike torskefisket skapte grunnlaget for veksten. 

Borgund – byen i havlandet (900 – 1600)

Giskeætta på Giske stod kongemakta nær og kunne halde ei vernande hand over staden. På 1100-talet var Borgund det største kyrkjelege senteret mellom Bergen og Nidaros. Her stod fire marmorkledde steinkyrkjer: Peterskyrkja, Margarethakyrkja, Mattiaskyrkja og Kristkyrkja. På 1300-talet byrjar nedgangstida for Kaupstaden Borgund. Sunnmøringen handla med hanseatane og Svartedauden ramma sunnmørsbygdene. Det gjorde at tidleg på 1500-talet låg Borgundkaupangen øyde. Går du Middelalderstien fram til Middelaldermuseet, kjem du på sporet av fortida. Her kan du sjølv sjå restane etter kaupstaden og lære meir om livet på Sunnmøre i mellomalderen. I juni 2016 vart ei ny og spennande utstilling opna på Middelaldermuseet; «Borgund – byen i havlandet»

Utstillinga «Borgund – byen i havlandet» (900 – 1600)

Når ein i dag vitjar Borgundgavlen og ser grøne marker og ikkje andre hus enn dei på museet og på prestegarden, er det ikkje lett å sjå for seg ein by her. Men det var det ein gong. Den nye utstillinga i Middelaldermuseet ønskjer å synleggjere – skape nokre bilete – av denne byen. Av det som gjekk føre seg her, av bymenneskja og av dei som var innom. Av byen sine kyrkjer og prestar, av stormenn og bønder. Gjennom fargar, lydar, bilete og gjenstandar – alle frå Borgund – søkjer vi å nærma oss menneskja og livet dei levde her.

Først prøver utstillinga å seie noko om kvifor byen kom akkurat her. Det var sjølvsagt ikkje tilfeldig. Det kan ikkje vere tvil om at det rike torskefisket i Borgundfjorden var viktig. Tørrfisk var ei etterspurt vare blant den stadig veksande katolske folkesetnaden i Europa. Ei god hamn og ei sentral plassering i fjordsystemet på Sunnmøre var inga ulempe. Borgund voks, fekk bygrense og eigne embetsmenn. På den store veggmodellen veks byen fram, vert større og større, og fortel historia om korleis byen kan ha sett ut. Borgund dukkar opp i kongesogene og andre skriftlege kjelder, og er skodeplass for dramatiske hendingar gjennom heile mellomalderen. Og heile tida er den mektige Giskeætta svært oppteken av det som skjer på Borgund. Det er på eitt vis byen deira.

Midt på 1100-talet er det truleg fire steinkyrkjer på Borgund. Peterskyrkja, Margaretakyrkja, Mattiaskyrkja og Kristkyrkja. Den siste er av særleg interesse, sidan slik kyrkjer ofte er biskopkyrkjer. Og ei engelsk kjelde nemner faktisk biskop Tore av Borgund. Det er likevel usikkert om Borgund var bispesete, men uansett var det den største kyrkjestaden mellom Bergen og Nidaros. Eit gravfelt ved Katavågen er frå 1000-talet, og her har det nok stått kyrkjer på staden lenge før marmorkyrkjene vart bygd.

Skip kom og gjekk med varer. Knarrar (båtar som Borgundknarren) fullasta med tørrfisk drog ut, andre segla inn med korn, fine tekstilar og elles alt sunnmøringen ikkje klarte å lage sjølv. For på Borgund var det både smedar, båtbyggjarar og ikkje minst skomakarar. Alle får du møte i utstillinga – og sjå kva dei hadde av verktøy og kva dei laga.

Utan mat og drikke duger sjølv byfolk ikkje. Det stod mykje fisk, graut, flatbrød og lettøl på bordet til dei som budde på Borgund. Men det vanka nok òg anna å eta. I motsetnad til i dag var riktig kosthald den gongen feit mat. Dei rike og mektig brukte rikeleg med krydder. Det var stas. Tørsten sløkte dei nok først og fremst med øl.

Tekstilar er det ikkje funne så mykje av på Borgund. Difor hjelper utstillinga litt til her òg. Du får møta stormannen på Giske, ein liten bygut med leikebåten sin, ei bykone og ein handverkar. Alle godt og moterett kledd.

Tidleg på 1300-talet er ikkje alt som det skal vere på Borgund. Ei av kyrkjene har forfalle. Vêret er vorte kaldare og mykje tyder på at fisket sviktar. I september 1349 vert byen og Sunnmøre ramma av Svartedauden og tidene vert aldri som før. Sunnmøringane dreg heller til Bergen og hanseatane med fisken sin, og ein gong utpå 1500-talet er det lite som minner om ein by på Borgund. Borgarsete veks etter kvart fram langs Borgundfjorden. Eit borgarsete er eit lite samfunn av åtte til over 30 personar, med eit ruvande våningshus, omkransa av til dømes hus for tenestefolk, sjøbod, jektenaust, fjøs og eldhus. No byrjar historia til den nye byen; Ålesund.

Bøkkeren laga tønner og kjørle av trestavar, og hadde ei viktig rolle i fiskeribyen Ålesund.

Bøkkerverkstedet i Molovegen

Bøkkerverkstaden er historia om eit gammalt og viktig handverk, i tillegg til at verksemda i Molovegen 12 var utgangspunktet for Holm-familiens vekst og formue i Ålesund.

Aslak Holm overlet verkstaden til Nils Martinussen i 1905. I 1949 tok Peder Paulsen over verkstaden. Han heldt det gåande til 1953. Då vart verkstaden lagt ned. I 2015 starta Stiftelsen Kjell Holm arbeidet med å restaurere både huset og verkstaden.Bøkkerverkstaden vart gjenskapt slik produksjonen var mot slutten av 1800 – talet. Sidan mykje hadde forsvunne og var forandra måtte ein sjå til ein intakt gammal bøkkerverkstad i Kristiansund.

Ein bøkker er ein handverkar som lagar og reparerer tønner, fat og andre runde og ovale kjørler av trestavar. Stavane vert haldne saman av band av tre eller metall. I Ålesund var sildetønner og trantønner dei viktigste produkta. I tillegg kom stampar, kagger og bøyer, særleg spissbøyer. I denne verkstaden blei det også laga smørdunkar til Sunnmøre Meieri.

The Fisheries Museum in Ålesund presents a complete display of equipment used in the manufacturing of steamed fish liver oil, called Tran in Norway.

Cod liver oil

The Fisheries Museum in Ålesund presents a complete display of equipment used in the manufacturing of steamed fish liver oil, called Tran in Norway, throughout the ages.

The modern production of Tran in Norway had its start in 1854, when Peter Møller built a Tran factory on the island of Giske, right outside of Ålesund. The Fisheries Museum has a collection of models and equipment which showcase the production of Tran, from the old days to the industrially manufactured cod liver oil for medicinal use.

Exhibition Anders Svor Museum

Ander Svor (1864–1929) made himself noticed early as a wood carver. In 1882 he left his home village Hornindal to study at The Royal School of Drawing and Art in Kristiania (today Oslo), and then at the Academy of Art in Copenhagen. After studying in Paris in the mid-1890s, Anders Svor established himself with his own atelier in Kristiania, where he lived for the rest of his life. Svor was one of the central Norwegian sculptors of his generation. His artwork has been purchased by the National Museum in Norway, and has been represented at multiple national and international exhibitions.

The museum contains a collection of almost 600 pieces – from sketches to several of his most central works, for instance the sculpture in plaster, “Ung pike” [Young Girl] (1895) and the bronze fountain “Bylgja” [The Wave] (1913).

Havfiskeutstillinga viser utviklinga til det moderne fiskeriet på Sunnmøre

Havfiskeutstillinga 

Bankskøytene opna Storegga for sunnmørsfiskaren på 1860-talet og ga betre råstoffgrunnlag til ei klippfisknæring i vekst. Handelsmannen blei båteigar og yrkesfiskaren avløyste fiskarbonden. Dei nye båtane kunne gå lengre turar, og driftsområdet vart utvida til Nordsjøen og Vestisen.

Mot slutten av 1890 – åra kom dampbåtane som tok i bruk drivgarn med kabel. Fiskefelta vart utvida til Shetland, Færøyane og Island, og sørgde for den første silderevolusjonen. Ved bybrannen i 1904 hadde Ålesund Noregs største fiskeflåte.

I 1905 vart snurpenota brukt for første gang av norske farty ved Island. Tidlig på 1920 tallet hadde denne blitt utvikla til å også kunne brukast i stor- og vårsildfisket på Vestlandet. Sildeoljeindustrien på land skapte avtak for store sildemengder. Kombinasjonsbåten med snurpenot og line på 100 – 125 fot etablerte seg for dei neste 50 åra.

Den neste nyvinninga var introduksjonen av dieselmotor i dei havgåande fiskefartya. Dette skjedde frå om lag 1935. Etter krigen, med rike sildeår og gode prisar, gjennomgjekk flåten ytterlegare moderniseringar. Ringnota og kraftblokka vart introdusert, noko som førte til notfiske til havs på heilårsbasis.

De neste 50 år kom spesialfiskeria og fartya på rekke og rad med ombordfryst filet i staden for saltfisk, autoline i staden for handeigning, spesialtrålarar for råstoff til filetindustrien, store reketrålere, skjellskrapere og krillfarty…

I was here 

Who were they? Life prospects have evolved, opportunities have come and gone. This exhibition tries to get to know these people through objects that they have held in their hands, pictures of their faces, videos of their movements, recordings of their voices. How can we interpret their voices today, and what are they telling us?

We want to invite our visitors to engage and reflect.

The exhibition extends over two floors in the main museum building. Entrance to the exhibition is from the café. Wheelchair and pushchair accessible.

Ålesund has been dominant in the production of Norwegian clipfish (dried fish) ever since the 1950s. 

Klippfisk på Sunnmøre

Denne måten å tilvirke torskefisk på ble for alvor introdusert til Nordmøre på midten av 1700 – tallet, og snart også Sunnmøre. Fra 1835 skjøt utviklingen fart. Da begynte spanske skip å anløpe Kristiansund og Ålesund. Ålesund ble etterhvert en av de viktigste kystbyene for handel av klippfisk. Klippfiskutstillingen i Fiskerimuseet tar for seg fiskeriutviklingen på Sunnmøre, eksportmarkedene, utstyr og klippfiskkvaliteter.

Kunnskapslaben

Kunnskapslaben ligger i kjelleren på Jugendstilsenteret. Forholdene i kjelleren er i utgangspunktet utfordrende utstillingslokaler, da bygget er utsatt for springflo. Arkitekturen og møblene er derfor spesialdesignet for å tåle eventuell vannintrengning i bygningen. Jugendstilsenteret skal være en arena for kunnskapsdeling rundt bevaring av jugendstilarkitektur, og Kunnskapslaben er et levende, dynamisk rom som i seg selv er gjenstand for en del av utfordringene knyttet til ivaretakelse av historiske bygg.

På sikt vil Kunnskapslaben også være arena for skiftende håndverksutstillinger, som vil ta for seg ulike typer håndverk tilknyttet jugendstilarkitektur.

Livslang kjærlighet til emaljen

Emalje er en spesialteknikk som hører inn under gullsmedhåndverket. Den har en lang og komplisert produksjonsprosess, som kombinerer håndverksmessige utfordringer og kunstneriske muligheter.

Råstoffet, «glass-fluss», består av hvit sand, pottaske eller soda, og blyoksid. Massen fargesettes av metalloksyder før den smeltes, avkjøles og males til et fint pulver. Pulveret blandes med vann og legges på en flate, oftest av gull, sølv eller kobber. Når vannet er fordampet smeltes emaljen ved høy temperatur, før det slipes og bearbeides til ønsket uttrykk.


Emalje et i utgangspunktet et dyrt og eksklusivt materiale med røtter i oldtiden. Etter aristokratiets fall i Europa på slutten av 1700-tallet ble teknikken mindre populær i Vesten. Men på 1880-tallet fikk emaljen sin renessanse, og den ble et yndet materiale innen jugendstilen. Industrialiseringen muliggjorde en rimeligere produksjonsprosess, lavere priser og økt tilgjengelighet. Dette gjaldt særlig trådemalje og speilemalje. Objekter i vindusemalje fortsatte å være i en prisklasse som var uoppnåelig for de fleste, da teknikken er uegnet til industriell produksjon.

Samlingen viser teknikker innenfor hele dette prisspekteret. Arbeidene spenner fra dyrere luksusobjekter til objekter oppnåelige for det bredere lag av folket. De speiler tidens brytninger gjennom objekt typisk for den gamle verden med oljelamper og stearinlys som lyskilder, til strømlinjeformede forenklede arbeider tilpasset det moderne liv.

Tiårene rundt 1900 var en brytningstid mellom den gamle og den nye, moderne verden: Moderne fasiliteter som elektrisitet, dampskip og tog, billigere og bedre trykkemuligheter og økt turisme og flyt av informasjon og idéer. Her hjemme smeltet internasjonale impulser sammen med nasjonsbygging og Unionsoppløsningen i 1905. En fremvoksende middelklasse bidro til økt etterspørsel etter varer og tjenester. I kunsten falt dette sammen med jugendstilens blomstringstid, hvor man med naturen som utgangspunkt ville skape en ny og moderne stil.

Dette var også en brytningstid i gullsmedfaget. På den ene siden dyrket man det gode håndverket som en reaksjon på den industrielle revolusjonens forurensende masseproduksjon av varer av dårlig kvalitet. På den andre iden tok man i bruk tidens nye teknologiske muligheter. Laugsvesenet ble opphevet, og nye utdanningsidealer ble introdusert, med vekt på tegning og kreativitet fremfor mestrenes kopiering av fortidens former. Den moderne industridesigneren ble sentral for å skape gode objekter.


Eksperimenteringsvilje og investering i tekniske nyvinninger gjorde at Norge markerte seg i verdenstoppen innen emaljekunsten. Det ble en viktig eksportartikkel, og norske gullsmeder og designere mottok en rekke internasjonale priser og utmerkelser.

Samlingen speiler den økte etterspørselen etter smykker i tiden. Særlig emaljesmykker ble høysete mote. Kombinasjonen filigransarbeid og emalje ble spesielt populært, i tillegg til brosjer i speil-og maleremalje med motiver knyttet til jugendstilens dyrking av naturen. Materialet og motivkretsen ble et symbol på den moderne kvinnen. Emaljeproduksjonen representerte i tillegg en viktig kvinnearbeidsplass.

Periodens emaljeglede viser seg også i et rikt spekter av gjenstander fra bestikk og annet utstyr til festbordet til skriveutstyr, røkesaker og rene pyntegjenstander. Fotorammer og souvenirer speiler tidens nye tendenser.

A glimpse of nature in the fjords of Sunnmøre.

MOSAIC

The last ice age ended about 14,500 years ago and the coastal areas became ice free. It was still cold, similar to the climate we see today in Svalbard. 11,500 years ago the temperature rose rapidly and the glaciers receded inland.


Meltwater from the large glaciers brought enormous amounts of sediment into the sea, where it settled in layers. 8,150 years ago the layers of deposited sediment collapsed and a large tsunami hit the coast.

Many animals, birds and plants are dependent on intact wetlands for all or part of their lives. Coastal estuaries typically occur where rivers flow into narrow fjords with a gradual transition between the river and the sea.

The tidal shift between ebb and flow creates nutritious areas for wading birds. Here we can find different bird species like the Gray Heron, Eurasian Oystercatcher, Eurasian Rock Pipit and Redshank to name a few.


Access to food is crucial for the prevalence of plants, animals and birds. In mixed forests, which here grow in south-facing hillsides, there is good access to food for many species.

Sunnmøre is on the northern boundary of the range of the common yew. Mixed forests with hazel provide good conditions for squirrels,mice, nuthatch and jays, species which live on nuts and seeds.


Collecting resources from mountain pastures and uncultivated land

In traditional agriculture, the livestock grazed the hillsides and uncultivated lands away from the farm during the summer months. Mountain dairy farms played a key role during this time.

In the winter, the livestock was fed hay, lichen, moss and seaweed. Leaves from broadleaf trees were sprinkled in their sheds. The fodder resources from pastures and uncultivated land remained important until the farms changed from growing crops to grass on their cultivated land. This happened during the 1950s.


The brown bear disappears from western Norway

During the first part of the 19th century, approximately 200 bears a year were culled in Norway. In 1846, 29 bears were shot in Møre og Romsdal alone.

The last bear in western Norway was shot in 1924. Since then, there have been only sporadic sightings of bears.

In Norway, there are 10 species of nesting owls. The Eurasian Pygmy Owl is the smallest and the Eagle Owl is the largest.

Diurnal owls in our area are the Hawk Owl, Short-Eared Owl and Eurasian Pygmy Owl. The Tawny Owl, Boreal Owl, Long-Eared Owl and Eagle Owl are nocturnal. In the time between sunset and nightfall, the nocturnal owls call. This time is sometimes referred to as the “owl hour”.


Black Grouse and Capercaillie in decline

In Norway, the populations of Capercaillie and Black Grouse traditionally grew and declined in correlation with the varying populations of rodents and predators. Nonetheless, there has been a decline in the numbers of both Black Grouse and Capercaillie since the 1960s.

Human activity is much to blame for this decline, in particular modern intensive logging, which destroys the birds’ habitats, and a change in land usage.


Large predators – conflict and responsibility

Norsk

What are you looking for?

Search

Lukk

Exhibitions

Select museum

Show all

Select category

All